Slik går vi egentlig frem når vi befarer et opptakssted
Marte Lindgren
5 min lesetid
Et blikk bak kulissene: hvordan en befaring foregår fra første steg inn døren til notatene er skrevet ned, og hvorfor rekkefølgen betyr mer enn utstyret.
Før vi går inn døren
En befaring begynner hjemme, ikke på stedet. Før jeg kjører av gårde vil jeg vite hva opptaket skal være: ett intervju, flere vinkler, eller bevegelse gjennom rommet. Det avgjør hva jeg leter etter. Jeg ber også eieren om en kort beskrivelse av stedet og om noen kan låse opp og være til stede mens vi er der.
Jeg tar med et lite sett: notatblokk, telefon til referansebilder, hodetelefoner, en enkel meterstokk og en lader. Mer enn det trengs sjelden. Kameraet blir ofte hjemme, fordi en befaring handler om å forstå stedet, ikke om å lage pene bilder.
Jeg skriver også ned tidspunktet for besøket. Et rom kan se helt annerledes ut klokken ni enn klokken fire, og det må stå i notatene slik at jeg ikke lurer meg selv senere.
- Avklar hva opptaket skal brukes til
- Be om nøkkel eller en kontaktperson på stedet
- Skriv ned klokkeslett og værforhold
Den første runden: bare se og høre
Første runde går uten notater. Jeg går sakte gjennom hele stedet, fra adkomst til det rommet vi egentlig skal bruke, og stanser av og til for å lytte. Som lydinstruktør hører jeg ofte problemene før jeg ser dem: kjøleskap som brummer, ventilasjon, trafikk bak veggen, et ekko som først merkes når jeg klapper én gang.
Denne runden gir et ærlig førsteinntrykk. Hvis noe irriterer meg allerede nå, kommer det til å irritere i redigeringen også. Jeg lar derfor stedet få snakke før jeg begynner å finne løsninger.
Mange som lærer dette, vil rett til skjemaet. Jeg anbefaler det motsatte: la øynene og ørene gjøre jobben i ti minutter, og skriv først etterpå.
Runde to: systematisk gjennomgang
Så tar jeg runden på nytt, og nå med notatblokken. Jeg går i samme rekkefølge hver gang: adkomst, inngang, selve opptaksrommet, strøm, toalett, og til slutt rommene vi ikke skal bruke men likevel må passere. Fast rekkefølge gjør at jeg ikke glemmer noe, og at to steder kan sammenlignes på lik måte.
I opptaksrommet noterer jeg vindusretning, hvor mye plass det er bak kameraet, og hvor mange meter det er til nærmeste stikkontakt. Jeg måler med skrittene mine og skriver tallet i meter, ikke ordene lang eller kort.
Jeg lager også en enkel skisse over rommet med vinduer, dører og uttak. Den tar to minutter og sparer ofte en hel time under planleggingen.
- Samme rekkefølge på hvert sted
- Mål avstander, ikke skjønn dem
- Tegn en enkel plantegning
Referansebilder som faktisk hjelper
Jeg tar mange flere bilder enn jeg tror jeg trenger, men med en fast plan. Ett bilde fra døren inn mot rommet, ett fra hvert hjørne, ett mot hvert vindu og ett av hvert uttak og hver bryter. I tillegg tar jeg bilder av det som kan bli et problem: en klokke som tikker, et lysrør, en gulvbelegg som knirker.
Bildene skal dokumentere, ikke imponere. Jeg legger dem i en mappe med datoen og stedets navn, og knytter dem til linjene i skjemaet. Uten den koblingen er bilder fra en befaring bare en haug som ingen finner igjen etter to uker.
Et lite triks er å holde telefonen i samme høyde hver gang. Da blir bildene lette å sammenligne mellom steder.
Samtalen med eieren
Mens jeg går rundt, snakker jeg med den som disponerer stedet. Jeg spør om vi kan filme der, om vi kan flytte på møbler, når stedet er stille, og om det skjer noe i nabolokalene den dagen. Svarene skriver jeg ned ordrett, og jeg ber om å få bekreftet avtalen skriftlig etterpå.
Mange små produksjoner hopper over dette og blir overrasket av en vaktmester som dukker opp midt i et opptak. En ti minutters samtale på forhånd er billigere enn en ny innspillingsdag.
Jeg spør også ærlig om hva som pleier å gå galt på stedet. Eiere kjenner svakhetene sine bedre enn noen, og de svarer ofte villig når spørsmålet er stilt rolig.
- Tillatelse til filming og til å flytte møbler
- Når stedet er roligst
- Hva som pleier å gå galt
Notatene som blir igjen
Tilbake ved bilen eller kafeen går jeg gjennom notatene mens inntrykket er ferskt. Jeg skriver rent det som er uleselig, setter en farge på det som må løses før innspilling, og stryker det som viste seg ikke å bety noe. Så gir jeg stedet en kort vurdering med to eller tre setninger, ikke karakterer.
Resultatet er ett dokument som en annen person kunne brukt uten meg. Det er målet: at befaringen ikke bor i hodet mitt, men på papiret, slik at innspillingsdagen kan planlegges av hvem som helst på laget.
En god befaring er ikke raskere enn en dårlig, men den er rolig og i fast rekkefølge. Jeg ser og hører først, noterer deretter, tar bilder etter en plan, snakker med eieren og skriver rent samme dag. Det krever ikke dyrt utstyr, bare tid og disiplin. Prøv den på et sted du allerede kjenner, så ser du hvor mye du tidligere har tatt for gitt.